Startet sent på skolen, så jeg fikk endelig sovet litt lenge. Uka har strengt tatt gått veldig fort, så jeg har egentlig vært så trøtt om morgnen. Oki, det var kanskje en liten overdrivelse. Det har vært vanskelig å opne øynene, men jeg syns jeg har vært flink til å komme meg opp. Ihvertfall på mandag.
Siden jeg ikke startet på skolen før 12.05 og var ferdig 13.40, så sier det seg selv at det ikke var en spesielt lang dag. Den var lærerik tho. Beate som naturfagslærern vår heter er utrolig flink. Hun kan å lære bort, noe som er veldig fint, for det hadde ikke den forrige naturfagslærern. Og det endre i mindre gode karakterer. Uheldigvis hadde vi henne i matte og. -Cry-
Jobben gikk utrolig fort i dag, fire og halv time fløy forbi. Vi lagde disse super søte tingene, som heter krympeplast eller noe. Man tegner på de med permanent tusj, også legger man de i ovnen på 175grader, også når de er ferdige er de krympa masse! Det er kjempe artig å se på.

Litt dårlig bilde, men forhåpentligvis ser dere hva det er. ^^
Mange søte nøkkelringer og mobilpynt lagde vi. Det gikk ganske kjapt og lage en også. Dette skal gjøres oftere~
Jeg har tenkt en del på hvordan jeg egentlig liker hvordan sanger blir festet til noen minner. For better or worse. Når jeg da hører en sang, så kommer automatisk minnene frem. Det er litt beroligene, for da er det mindre sjangs for å glemme de kostbare minnene.
Hvordan en sang som spilles på radio vekker til live førelsene fra en dag du nesten hadde glemt. Jeg har disse sangene, og jeg merker at jeg blir glad når jeg hører dem, selvom det kanskje ikke er en god dag jeg husker. Jeg så plutselig bandnavnet til Plain White T’s, og bare “hey! De der kjenner jeg til” også YOUTUBET jeg dem og fant frem til “hey there Delilah”, en sang jeg var kjempe glad i før. Og jeg bare merket at hele kroppen ble kjempe glad. Senere kom også en sang som minnet meg på “I’m still here” fra treasure planet. Begge sangene er veldig fine, og de gir gode minner fra tidligere.
Og med dette, så begynner det på igjen. Jeg vet ikke hvor mange som har fått det med seg, men jeg liker ikke å vite at jeg blir eldre. Jeg blir rett og slett deprimert. Jeg liker ikke å feire noe, jeg liker ikke å se at sommer blir til vinter, og vinter så til sommer igjen. Jeg er ikke redd for å bli gammel, men jeg blir trist, for jeg vet at alt det jeg opplever og gjør, det kommer aldri tilbake, og at det aldri kommer til å skje igjen. Jeg kommer aldri til å være på denne alderen igjen, jeg kommer bare til å bli eldre og eldre og til slutt kommer jeg til å dø. Det er ikke frykten for å dø heller. Men ja, jeg tror ikke jeg kommer til å klare å forklare det på en annen måte enn den jeg alerede har skrevet, så hvis dere ikke har skjønt det nå, så kommer dere nok ikke til å forstå det uansett.
Jeg skal prøve å ikke bli så “dyp”, men dette er faktisk noe jeg tenker veldig mye på. Det er sikkert et ord for det, men jeg vet ikke hva det er. Jeg har liksom alltid vært sånn. Jeg satt vel litt mer pris på Julenissen, gaver og bursdager når jeg var mindre. Det er liksom ikke like great lenger.
Det er veldig koselig med gaver, de trenger ikke å være julegaver eller bursdagsgaver, men gaver man får fordi noen faktisk er glad i en og VIL gi deg en gave. Ikke fordi det er x antall år siden du ble født eller fordi det er juletradisjon. Det er da man føler at folk virkelig bryr seg.
Det værste med at tiden går er egentlig savn. Jeg vet ikke helt hvordan. Men det å miste noen er alltid fælt, og som tiden går, så blir de nesten glemt. Jeg vil ikke glemme de jeg har mistet. Jeg er livredd for å miste bilder av dem, for tenk om jeg da glemmer hvordan de ser ut… Jeg kunne ikke levd med meg selv etter det. Jeg hater å tenke tanken, men jeg kommer aldri til å se dem igjen. “Du ser dem i himmelen”. Hvordan kan man si noe sånn? “Tenk på alle de fine stundene”. Det hjelper ikke så mye det heller, savnet er der enda. Og jeg kommer jo aldri til å ha de stundene igjen. Det er like tungt, enten det er dyr eller menneske. Er det et dyr, så kan man “bare” kjøpe seg en ny. Men det er ikke bare bare det. Ingen personlighet kan erstattes, ihvertfall ikke for meg. Jeg savner enda hamsteren min Yuki. Jeg savner alle mine brors hamstere. Jeg savner den forrige kaninen min Trampe. Det at jeg har en ny kanin nå, gjør ikke at jeg savner han noe mindre.
Huff, tiden… Det er noen stunder man skulle ønske skulle vare for alltid. Men de gjør ikke det, de er over før de har begynt.
Men nok fra meg. God Natt…